KATALOG

TA126 Gjermund Haugen

Drøymaren

Gjermund Haugen (1914-1976) var ein av dei verkeleg store spelemennene i norsk folkemusikk. Ingen har vunne Landskappleiken fleire gongar enn Gjermund Haugen, og spesielt er han kjend for låta Tjønneblomen.

TA126CD_digipak_DAX122XX.indd
TA126CD

Gjermund vart født på Notodden den 7. november 1914 og døde 25. september 1976. Han var av spelemannsslekt og byrja spela i 13 års alderen. Han lærte fyrst av faren, seinare av Svein Løndal, Torkjell Haugerud og Johannes og Gunnar Dahle. I lynne og framføring la han seg etter Fykerud-spelet. Gjermund debuterte på kappleik i 1928, og her fekk fjortenåringen omframtpremie. Men fleire som var til stades såg talentet og oppmoda han til å halde fram. Frå 1931 var han med på utallige kappleikar og er den spelemannen på hardingfele som har vunne flest landskappleikar. Han har Myllagutmedalja i sølv og gull. Fykerudpris og Festspillprisen frå Bergen.

Gjermund levde av musikken, han fekk Statens Kunstnarløn og andre stønader. Det finst 70 opptak med Gjermund i NRK sitt arkiv. I tillegg ein del private opptak. Det vart gjeve ut tre 78-plater med musikken hans ved sida av at Buen Kultur verkstad ga ut ein kassett i 1985 «Gjermund Haugen – hardingfele».

Slåttekunna hans var nok ikkje svært stor samanlikna med andre, men dei han hadde spela han svært godt. Særleg kjende er dei sjøllaga slåttane «Tjønneblomen» og «Huldremøyane dansar». To gonger spela han på Festspillene i Bergen. Desse oppdraga sette han svært høgt, det høvde konsertspelemannen Gjermund Haugen. Her fekk han ytt sitt beste i kunstnarlege omgjevnader. Kappleikscena ga han spesielle utfordringar som han elska. Det same må seiast om konsertlokalet. Og til fleire som var til stades til betre lika han seg.
Han var og av dei fyrste som nytta fele i kyrkja. Da førte han kjende salmetonar over på fela. Han var svært byrg av det å ha spela i kyrkja. Elles hadde han fleire konsertturnear både her til lands, men og i Sverige og Danmark samt i England og Skottland. møte med meistaren

Ein dag på ettervinteren 1972 tok eg mot til meg og gjekk bakkane opp frå Tinnesmoen og opp til huset i Anundskås, der Gjermund Haugen budde. Eg kjende han av omtale, han var omtykt i Numedal, og mange kjende han godt. Han budde fleire gonger på Bekkjorden hjå Tov og Vighild Haukjem. Tov fortalde mykje om Gjermund, og rosa han som spelemann. Av Tov lærde han springaren Tømmerkjøraren. Men altså 1972, det var fyrste året mitt på lærarskulen. Eg hadde sett Gjermund i byen og ville gjerne vitja han. Og der sto eg framfor døra og banka på. Døra opna seg sakte, og etter helsingar og presentasjon, sa meisteren: «Du fær no sjå å koma inn». Inn på kjøkenet, sparsomt, men hensiktsmessig. Ryddig og reint, men ungkarsmessig. Ikkje mykje pynt, ikkje blomar. «Det er no slik eg har det etter mor vart borte», unnskyldte han seg. Det var heilt i orden for meg, eg tykte eg kom inn i ein katedral. Det hekk ei musikalsk forventning i lufta, ei forventning som vart utløyst fyrst når han etterkvart tok fram fela og spela ein liten danse springar. Det eg hugsar av inventaret i stugo er ei kiste med eit plagg over loket, og eit bilete av ein ung spelemann på veggen. Og så ei klukke ein eller annan stad som tikka rytmisk og heldt oss i tida.
Og sjølsagt feleskrina på bordet. Meistaren tok fram ei og ei, forklara og kytte. Olaf Helland alle. «Så du er spelemann du?» Vel, eg hadde fele og kunne noko, men å
kalle seg spelemann her i denne katedralen, umogleg. «Kjenner du meg ikkje?» spurte han da eg peika på fotografiet på veggen. «Eg var 19 år den gongen og fotografen ville ha fram det drøymande blikket i augo mine». Sjølsagt var det han, sjølveseg, i 1933, tre år før han vann fyrste landskappleiken.
Etterkvart gjekk han bort til kista, opna loket og tok fram noko i eit kvitt klede – kongepokalen. Byrg fortalde han om dei to nappa dei hadde kvar, han og Eivind Mo, og like byrg fortalde han om kappleiken der pokalen vart hans. Eit avgjort høgdepunkt i karriera. Og det kom tydeleg fram at han hadde stor respekt for Eivind Mo.

Kappleikscena og konsertsalen var Gjermund sine arenaer. Han elska det å kunne la fela tale, han elska det å kunne formidle nett det drøymande,
det vare, det romantiske. Her sto han over alle andre. For meg er Gjermund Haugen eit folkemusikkens svar på Ludvig van Beethoven.
Beethoven som løfta musikken frå handverket i klassisismen til romantikken.  Beethoven er rekna for den fyrste kunstnaren. Det same med Gjermund som torde gå med alpeluve og kvite hanskar. Han visste folk snakka om han slik, men han lika det. I dag ville ein sagt at han «freaka» ut. Eg høyrde mange i miljøet gjera narr av Gjermund for alpeluva og dei kvite hanskane, for meg vart han enda større av det. Tenk det motet,
den sjølvkjensla!

Sigbjørn B. Osa og Gjermund HaugenI 1973 skipa leikarringen på lærarskulen til ein konsert med Gjermund og Sigbjørn B. Osa. Store greier det. Begge skulle halde konsert for studentar og lærarar på dagtid, og så skulle det vera open konsert om kvelden. Sigbjørn budde hjå Gjermund og eg fekk i oppdrag å køyre karane til og frå.
Da eg kom for å hente dei til kveldskonserten fekk eg ei musikalsk oppleving eg aldri kjem til å gløyme. Det fløymde felemusikk or huset og ut på tråkken, eg gjekk rett inn, for ingen svara da eg banka på. Der inne i stugo gjekk dei to kultane og spela Håvard Heddevalsen. Saman, men også på eit vis kvar for seg, i kvar si verd. Sigbjørn la på
understemmer og Gjermund ga alt i det vare. Ingen ensa at eg kom inn. Dei fullførte og forklara at denne valsen hadde dei laga saman ein gong.
Sigbjørn viste meg nokre tvigrep der som ikkje er så vanleg, eg følte eg lærde denne valsen den gongen.  I konserten fekk vi møte to heilt ulike personleg domar. Begge scenevande, begge med formidlingsevne. Men likevel heilt ulike. Så vart det felekurs på Tinnesmoen skule – vi var rett mange som fekk einetimar med Gjermund. Eg hugsar eg skulle lære Gvannesen, ein gangar. Gjermund hadde nokre fantastiske strøk i denne gangaren og eg uttrykte: «Desse strøka dine her, dei kjem eg aldri til å få til». – «Nei, det
kan nok hende det», var svaret.
Det vart fleire besøk i Anundskås. Ein sundag eg var der vart han uroleg. Han hadde for seg at han måtte vera stille når kyrkjeklukkune slo. Han trudde det fanst maktir vi ikkje rådde over. Det var ikkje heilt fritt for anna enn at han var heimsøkt av slike maktir i heimen, kunne han fortelja. I slike høve da han vart fjern og tenksam høyrdest enda betre astmaen som prega stemma hans.
Han fortalde at han ofte var på vitjing hjå nokon på motsatt side av dalen, på Sætresida. Da, når kjørkjeklukkun ringde måtte han ut og sjå heimatt at alt var vel med mor som var åleine heime. Han tala mykje om mor, ho sto høgt for han. «Alt vart forandra da mor gjekk bort», sa han ofte. Gjermund fortalde at astmaen hadde frårøva han mykje i livet. Det var mangt han kunne ynskt seg sa han, som han måtte forsake. Og det er fortalt av jamn aldringar av Gjermund at med ungane var ute og leika sat Gjermund inne og spela. Dei kunne høyre musikken fløyme ut or glaset på rommet der han sat.
Eg vil seia at eg vart ven med Gjermund desse åra. Det høvde alltid når eg kom, men han spela ikkje mykje, sume gonger kom det nokre drag, andre gonger fleire slåttar, men det vart liksom aldri mykje av det. Ein person var nok for snautt publikum for meistaren.
Våren 1974 da han budde seg til Festspela i Bergen vart spesiell. Han skulle spela slåttar or «Norske slåtter» av Grieg, saman med Einar Steen-Nøkleberg. Myllargutens bruremarsj vart ei utfordring. Forma til Knut Dahle skulle brukast og den fanst på pathéfon. Han fekk tak i eit monstrum av ein avspelar. Eg hugsar han sette hovudet ned i den store tuten, for lyden var svak. Eg syntes det var rart å sjå meistaren i den posituren. Kvit skjurte som alltid, sælar på buksa som eingong hadde vorte for lita, for einkvan hadde sydd inn ein kile bak i linninga – det synet av ein konsentrert og lyttande meister er ikkje lett å gløyme.
Brått dukka han fram att or tuten med eit nytt tak, over på fela, rista på skallin og ned att i tuten. Til slutt sat alt. Meisteren var nøgd og eg fekk lære denne forma.
Men så skulle han spela inn repertoaret sitt og sende frå seg, truleg til pianisten. Men da sleit han fælt. Han fann ikkje lydutstyr som var godt nok, eit utstyr som gav lydbiletet han lika. Han var stadig nede i byen og fekk nye bandspelarar på prøve. Ein gong kjørde eg han og var med inn i butikken. Da var han i ulag og irritert ga han skulda på ekspeditøren og utbraut: «Det høres ut som det er smør på bandet». Siste gongen eg såg Gjermund Haugen var på Landskappleiken i Bø i 1975.
/Even Tråen

utklipp

Gjermund Haugen was born in Notodden 7th November 1914

Gjermund Haugen was born in Notodden 7th November 1914 and died 25th September 1976, came from a long line of folk musicians. At the age of thirteen he had already started playing, learning most of skills from his dad. Later on his influence came primarily from Svein Løndal, Torkjell Haugerud and Johannes and Gunnar Dahle.
In tone and performance he took inspiration from the characteristic Fykerud style of play. He had his special debut, due to his age and
talent, in 1928 at just fourteen years of age.
Several of those in the audience saw his talent and urged him to persist with his playing. From 1931 and on he entered into countless of similar competitions, and to this day is the fiddle player with the most first prizes at Landskappleiken of all time. He holds the Mullagytmedalja in both silver and gold, the Fykerudpris, and the Festspillprisen, hosted in Bergen.
Gjermund managed to live of the music, receiving a grant from the federal government given to prominent musicians and artists (Statens Kunstnerlønn), along with other stipends. In addition to his private recordings there are 70 recordings in NRK’s archives containing Gjermund’s work. 18 recordings of his music was released, along with the cassette “Gjermund Haugen – hardingfele” released by Buen Kulutrverksted in 1985. His knowledge of tunes was not formidable compared to his peers, but according to those he played alongside, he played the ones he knew very well. For instance, the self-composed works Tjønneblomen and Huldremøyane dansar.
He performed at Festspillene in Bergen on two occasions. This suited him very well; being a concert fiddle player he was here able to explore his music in very creative, artistic surroundings.
The competitive scene posed special challenges to Gjermund, which he loved. The same has to be said for the venue itself. And the more people who attended, the more he enjoyed himself. Performing famous hymns on the fiddle, he was one of the first to play the instrument in a church. He also did several tours, both in Norway and abroad, travelling to Sweden, Denmark, England and Scotland.

a meeting with the master
On one of the last days of winter in 1972 I mustered up the courage and ascended the hills from Tinnes moen up to Anundskås where Gjermund Haugen lived. I knew him only by reputation; deeply liked across Numedal, where many also knew him well. On several occasons he spent time at Bekkejorden at Tov and Vihild Haukjem’s residence.
Tov told many tales of Gjermund and held him in high regards as a fiddle player. Tov also taught Gjermund Tømmerkjøraren, a springer.
Back to 1972 we go. It was my first year at university towards a teacher degree. I had seen Gjermund around town and really wanted to go see him. And there I was, at his  door, knocking. The door crept slowly open, and after the customary greetings and introductions the master suddenly erupts “You better get on in here”. Into the kitchen we
go. Pragmatic, nothing fancy. Clean and tidy, but the essence of bachelorhood was as present as flowers and decorations was absent.“It just how I’ve had it since mom passed away”, he excused himself. I did not mind. To me it was like stepping into a cathedral. The musical anticipation was in the air, and it came to full fruition when he brought
out his fiddle and played a short tune. Of the living room decoration I remember little: a casket covered in a piece of cloth, a picture of a young fiddle player on the wall. And a grandfather clock somewhere, keeping pace and time as the hours went by. And of course, the fiddle cases on the table. The master brought them out one by one, explained and touted. All at the hands of Olaf Helland.
“So you are a fiddle player, yourself?” Well, I had a fiddle, and knew a few tunes, but to claim the title of fiddle player in this cathedral, never. “Don’t you recognize me?” he asked as I pointed to the picture on the wall. “I was nineteen at the time. The photographer tried to bring out a dreamy look in my eyes.” Of course it was he, the one and only, there in 1933, only three years before he won his first Landskappleik. He eventually made his way over to the casket, opened the lid and lifted up an object wrapped in white cloth. It was the Kongepokalen (an award given on top of the gold medal). Clearly proud, he shared stories of the two wins him and Eivind Mo both managed to collect up to
that point. With this third win, the Konge pokalen was his to keep indefinitely (with one or two wins you only hold the Kongepokalen for one year). His admiration for Mo was unquestionable, one could easily tell. He carried on, proud still, sharing the tale of when it became his for keeps – a crowning moment of his career.
The competitive scene and concert halls were Gjermund’s arena. Here, where the fiddle could do the talking, he was able to convey the aspects he loved the most; the dream-like, the gentle, the romantic. He stood above all. To me, Gjermund Haugen was the Beethoven of folk music. Beethoven, who lifted the music from the craftsmanship of classicism into romanticism, is regarded as the first artist of his kind. One could find the same bravery in Gjermund Haugen, with his unmistakable beret and white gloves on stage. He knew people talked about him, but he enjoyed that. Today they would say he was a freak. I heard many mock Gjermund for these accessories, but to me they made  him even greater. Imagine the courage and self-awareness!
In 1973, the dance group at our university set up a concert with Gjermund and Sigbjørn B. Osa. A big happening it most certainly was. Both would host concerts for students and teachers during the day, while keeping the doors open to everyone at night. Sigbjørn stayed at Gjermund’s house, while I was put in charge of driving the men back and
forth. When I arrived at the house to bring them in for the evening concert I got a musical experience I will never forget. The fiddle music floated out into the evening sky, filling the air around the premises. I made my way in, as nobody answered my knocks at the door. tune called Håvard Hedde waltz. Together, yet separate, each in their
own world. Sigbjørn added undertones while Gjermund forcefully played the gentle strokes. Nobody noticed me entering the room. After they finished they explained that they had, together, created this tune once upon a time. Sigbjørn showed me a few, rare, double-grips, and it felt like I learned that waltz that night. That evening we saw two very different characters on stage. Both accustomed to being on stage. Both with great gifts of portrayment. Yet very different all the same.
Ensuing came the fiddle class at Tinnesmoen school, where many of us had one-on-one sessions with Gjermund. I remember trying to learn Gvannesen, a gangar. Gjermund had some magnificent stroke in this gangar, and I uttered, ”These strokes of yours, I’m never going to master”. ”That might be the case”, he replied.
I visited Anundskås several times. One Sunday I came by he seemed restless. For some reason he insisted on being silent when the church bells rang. He believed there were powers out there, out of our control. He also seemed to believe the house was haunted, he explained to me. In these situations, when he became distant and mindful, the asthma that affected his voice became more pronounced. He shared with me that he often went to visit people on the other side of the valley, known as Sætresida. There, when the church bells rang, he had to step outside and gaze home to make sure his mom was all right, home alone on the other side. He talked a lot about his mother, who meant a lot to him. ”Everything changed when mother passed”, he often said.
Gjermund shared that he felt the asthma had robbed him of many things in life. He had wished for many things he was forced to give up on. It’s been said that while his peers growing up were out playing, Gjermund stayed in and practiced. They could hear the music flowing out of the windows where he sat and played.
I like to think I became friends with Gjermund over these years. It was always a good time to stop by. But he didn’t play a lot. Little strokes here and there, some times several tunes, but never an abundance. A oneperson audience was maybe not enough for the master. The spring of 1974, when he was to perform at Festspillene in Bergen, became a special one. He was set to play tunes from “Norske slåtter” by Grieg, alongside Einar Steen Nøkleberg. Myllargutens wedding march would pose a challenge. Knut Dahle’s format was the chosen style of play, and it was only found on pathéfon (an old megaphone).
He managed to procure a monster of a device. I remember him sticking his head into the horn, the sound being weak. I thought it was strange to see the master in this position. White shirt, as usual, suspenders clipped on his pants – now patched at the seam to keep up the master – sitting in full concentration, oblivious to all sounds but his own. Suddenly he reappeared from the mouth of the horn. He walked back over to the fiddle, shaking his head, before returning, diving back into the mouth of the sound. The master was finally happy, and I was taught its style of play. Then the time came for him to play from his own repertoire. He had a bit of a struggle finding the right sound to send off to the pianist accompanying him on stage. The frustration grew in him, as he was unable to get the right equipment, which would provide just the tone he preferred. Into town he went to get tape recorders, only to return shortly after as none seem to be up to his standards. One time I drove him to the store and joined him as he went in. He was in a bad and irritated mood, blaming the clerk and telling him abruptly, “It sounds like there is butter on the tape recorder”.
The last time I saw Gjermund Haugen was at Landskappleiken in Bø in 1975.
/Even Tråen