KATALOG

TA102 Tron Steffen Westberg

Gammelpols

Tron Steffen Westberg frå Brekken er ein av landets fremste spelemenn. Suggerande og kraftfullt spel!
TA102CD_DAX122XX.indd
Klikk på bildet for stor versjon

Folkemusikken fra Røros er bruksmusikk som det skal danses til. Når jeg lytter til gamle opptak av spellmenn født i 1880- og 1890-årene, mener jeg at det er «spell til dans» som kommer til uttrykk i spillemåten. Det er ikke først og fremst om å gjøre å spille pent og rent, men å få danserne ut på golvet og gi dem god dansetakt. Polsens energi og driv skal appellere til danseren, og intensiteten må holdes oppe for å holde dansen i gang. Gammelpolsene er ekstra godt egnet til å skape liv på dansegolvet, da det er disse lekene som har mest dybde og sug i seg. Jeg har valgt ut et knippe gammelpolser som jeg synes har den villskapen og krafta som skal til for å få god dans. Flere av dem er ikke innspilt tidligere.

/ Tron

IMG_2040 Foto Ingvil Skeie Ljones
Klikk på bildet for stor versjon. Foto: Ingvil Skeie Ljones

Gammelpols

I folkemusikkmiljøet i Rørosdistriktet møter man gjerne begrep som gammellek eller gammelpols når felespelmenn skal framføre de riktig gamle og gode polsslåttene, og alle kjennere av Rørosmusikken nikker anerkjennende når spelmannen annonserer at han skal spille en gammelpols. Da venter man seg noe spesielt. Men hva er det egentlig som skjuler seg bak dette begrepet?
Blant spelmenn her i landet finnes det klare oppfatninger om hva som er gammelt og hva som er nytt i innenfor tradisjonsmusikken. Slik har det også vært langt tilbake i tiden. På samme måte har det eksistert klare oppfatninger om hva som er lokalt og hva som er fremmed. Helt fra de eldste kildene, kanskje bortsett fra i deler av konsertspillets blomstringstid, har vanligvis lokalt og gammelt stått for det positive, mens fremmed og nytt har representert noe som har vært mindre bra. I Rørosdistriktet avspeiler disse verdinormene seg i bruksterminologien når man karakteriserer de ulike polstypene.
Innenfor folkemusikk- og folkedansmiljøet på Røros opererer man gjerne med tre hovedtyper av polser; gammellek, skitlek og svensklek. Rangeringen er her helt tydelig. De eldste og mest lokalt pregete polsene, gammellekene, regnes som de klart beste og mest verdifulle. Dernest følger som regel de såkalte skitlekene. Disse lekene kan gjerne være både lokale og av en viss alder, men mangler gammellekenes sterke stilmessige lokalpreg, noe som gjør at også spelmenn utenfor distriktet kan framføre disse lekene med en viss troverdighet. Til slutt finner vi det som av mange regnes som den laveste kategorien, svensklekene, som ofte er importert fra Sverige i nyere tid, dvs. i løpet av 1800-årenes siste halvdel eller på begynnelse av 1900-tallet. Her finner vi både masurkaslåtter og hamboer, men også en god del svenske polskalåter med et litt nyere preg. Flere av disse slåttene kan imidlertid ha kommet til Rørosområdet allerede på begynnelsen av 1800-tallet, om ikke enda tidligere.

IMG_3178 Foto Ingvil Skeie Ljones
Klikk på bildet for stor versjon. Foto: Ingvil Skeie Ljones
Begrepet lek har i Rørosdistriktet historisk sett nesten utelukkende vært benyttet om polsmelodier som et synonym til slått, og skal man framføre en pols sier man gjerne at man skal spille en lek. Spiller man andre slåtter sier man som regel heller at man spiller en reinlender, en vals, en bruremarsj etc. Men betyr dette derfor at begrepene gammelpols og gammellek er helt synonyme?
Blant de eldste og mest særpregete polsene, gammellekene, finnes det en spesiell gruppe polser som særlig i Brekken og i de østlige deler av Røros har gitt opphavet til begrepet gammelpols. Disse polsene har som sitt viktigste kjennemerke at de starter med en pause, som regel en åttendelspause, eller noe sjeldnere en fjerdedelspause. Dette er et særtrekk som har skapt en del problemer spesielt for de mindre erfarne danserne, som ofte oppfatter den første tonen som opptakt og dermed starter dansen på spelmannens andre taktslag. Lokalt kalles dette gjerne å danse «breddamed» takten, dvs. ved siden av eller utenfor spelmannens takt. Noen vil også si at man danser i mottakt. Når man vet at rørospolsen ofte spilles med både asymmetrisk takt og spesielle betoninger skjønner man at dette lett vil kunne skape store problemer for kommunikasjonen med danserne.
I tillegg til den forsinkete åpningen er et annet viktig kjennetegn ved gammelpolsene at strøket på treeren i vendingens siste takt bindes sammen med eneren i åpningstakten i neste vending eller i reprisen. Dette skjer i mange av gammelpolsene, men slett ikke i alle.
På grunn av at begrepene gammelpols og gammellek i stor grad brukes om hverandre og likevel ofte kan ha forskjellig innhold har flere i dag begynt å bruke begrepet toerpols om den gruppen av polser som starter på det andre taktslaget, dvs. gammelpolsene i Brekken og flere andre steder i Rørosdistriktet. Polsene som begynner på det første taktslaget, dvs. på fulltakt, kalles tilsvarende enerpols. Slik får man skilt fra hverandre begrep som henspiller på antatt alder og begrep som betegner to ulike og klart definerte karaktertyper av polsen. Enda viktigere blir dette skillet når vi vet at det også finnes melodier av samme slag som toerpolsen både i Sverige, først og fremst i Jämtland og i Dalarna (polska), og i andre norske bygder. Men både i Valdres og på Nordvestlandet, hvor det i eldre kilder finnes eksempler på springar eller springdans som begynner på det andre taktslaget, er denne delen av slåttetradisjonen blitt borte i nyere tid.
I sin hovedoppgave om toertakten i polsspillet i Rørosområdet (Rff-sentret 1994) konkluderer Eva Hov med at toerpolsen delvis kan forklares som en spillestil, men samtidig er det noe ved melodioppbyggingen som gjør at en del polser alltid blir spilt i toerform. Toerformen blir helst brukt sammen med en eldre spillestil og helst på leker med alderdommelige stiltrekk. Slik sett kan kanskje fortsatt begrepet gammelpols forsvares. Hov mener å ha funnet klare tegn til at toerformen kan ha oppstått i eldre tider gjennom møtet mellom den tyske og polske taktoppfatningen, som historisk sett er to ulike måter å oppfatte rytmen i tredelt takt på. Den polske taktoppfatningen har kortere toner i starten og lengre toner i slutten av takten (retarderende rytme), samtidig som den begynner rett på melodien uten opptakt og har såkalt kvinnelig slutt med en halvnote som avslutningstone på det andre og tredje taktslaget. Noen kaller også dette for masurkarytme. Den tyske taktoppfatning har på sin side de lengste tonene først i takten (akselererende rytme), ofte opptakt på treeren og mannlig slutt med en halvnote på eneren og toeren i avslutningstakten. Denne taktoppfatningen kan med en viss rett karakteriseres som valserytme.
IMG_3098 Foto Ingvil Skeie Ljones
Klikk på bildet for stor versjon. Foto: Ingvil Skeie Ljones
Hvis vi så vender tilbake til Rørosdistriktet og gammelpolsen er det ingen tvil om at det nettopp er i denne kategorien leker at vi finner svært mange av de beste og mest særpregete polsene. I Brekken kan en god del av disse lekene føres tilbake til storspelmenn og rike slåttekilder som Henning Trøen (1834–1917) og Post-Anders Sjøvold (1883–1975), foruten Elven-karene og spelmennene på Martavolden ved Aursunden (Myrmo, Ingerbrigtsvold). Det er imidlertid ingen andre som forbindes så sterkt med gammelpolsen både i Brekken og i store deler av Rørosdistriktet som Henning Trøen, som må ha vært en fremragende spelmann med et svært rikt og alderdommelig repertoar. Han skal også ha vært den siste spelmannen i distriktet som spilte hallingslåtter til dans.
Blant erfarne polsdansere er det gammelpolsene som er selve rosinen i pølsa på dansefestene. Det er når disse polsene etter Henning Trøen og andre spilles at de virkelige stordanserne får vist hva de duger til og nesten svever over dansegulvet til det intense, kraftfulle og medrivende felespillet til Tron Westberg og hans likesinnede. Men som flere dansere har sagt til meg: Det er noe eget med spillet til n’Tron, både når han spiller alene og sammen med n’Magne (Haugom). Da blir det ofte magisk!

Tron Westberg
I 1999 var det landskappleik på Oppdal, og for første gang skulle det avholdes finalespill i A-klassen for vanlig fele og på hardingfele med de tre beste deltakerne fra det ordinære kappleiksspillet. De tre som kvalifiserte seg fra klassen for vanlig fele var Tron Westberg og gudbrandsdølene Leif Inge Schjølberg og Øystein Ovrum Rudi. Som forventet hadde Tron valgt seg en gammel pols fra distriktet som den ene av finalelåtene. Men det gikk et sus gjennom den overfylte finalesalen på Oppdal da det ble annonsert at den andre slåtten til Tron var selveste setesdalsgangeren Nordafjells, den mest kjente av rammeslåttene på nedstilt eller gorrlaus bass (f-bass).

Arne Fredriksen i Etnisk musikklubb har skrevet følgende om det som skjedde: «Tron Steffen Westberg har med sitt drivende spel en egen evne til å sette salen i kok. Det sies at alle som fikk med seg Tron sin tolkning av slåtten Nordafjells under Landskappleiken på Oppdal i 1999, vil trolig huske denne fremføringen resten av livet.» Dette er slett ingen overdrivelse! Jeg var til stede som dommer og satt derfor helt inntil scenen ved dommerbordet. Da Tron hadde dratt i gang Nordafjells kjente jeg at jeg begynte å fryse på ryggen, og jeg fikk tårer i øynene av det følelsesladde og medrivende spillet. Ja, jeg kjenner at jeg i dag hele 13–14 år senere fortsatt fryser på ryggen når jeg tenker tilbake på denne opplevelsen. Applausen som brøt løs etter framføringen av slåtten var så kraftig at det best kan sammenlignes med et F-16 fly som akkurat bryter lydmuren. Det er dette som er så spesielt med Tron Westberg, han har dette lille ekstra som man blir grepet av enten man danser eller lytter til hans felespill: Stilsikkert, tradisjonelt, teknisk stødig, men framfor alt følelsesladd. Det er vel her det er riktig å benytte et begrep som kunstnernatur. Og bare for å ha sagt det: Han vant finalespillet på Oppdal i 1999 og fikk dermed sin første
kongepokal.
 
IMG_2418 Foto Ingvil Skeie Ljones
Klikk på bildet for stor versjon. Foto: Ingvil Skeie Ljones

Tron Westberg (f.1968) kommer fra bygda Brekken like inntil svenskegrensen ca. 3 mil nordøst for Røros. Han meldte seg i 1978 på et av Annar Gjeltens felekurs, og Gjelten ble dermed hans første læremester. Etter hvert lærte han mye av de eldre medlemmene i Brekken spellmannslag, og kanskje først og fremst av Jørgen Tamnes (1915–2000). Senere har han lært mye hos Harald Gullikstad (f.1939). I tillegg har han alltid hørt mye på eldre opptak med spelmenn fra distriktet. Tron er en allsidig spelmann som under studietiden i Bø 1990–93 også lærte seg å spille hardingfele. Det var spesielt telespillet og spillet til Bjarne Herefoss han ble veldig fascinert av. Han hørte også mye på spillet til Torleiv H. Bjørgum, som hadde en kraft i seg som appellerte sterkt til Tron Westberg. Bjørgum hadde på denne tiden langt på vei lagt bort hardingfela til fordel for den vanlige fela, som han mente hadde en kraft i seg som passet bedre til mange av de gamle setesdalsslåttene, bl.a. Nordafjells.

Men det er i den tradisjonelle felemusikken i Rørosdistriktet og spesielt i Brekken at Tron Westberg har sitt hjerte og sine musikalske røtter. Her står han solid forankret i den gamle slåttetradisjonen etter Henning Trøen, Post-Anders og andre eldre kilder. Samtidig framstår han som en av landets aller fremste felespillere med et stort publikum som vil bli henrykket over å få en CD i hendene hvor Tron Westberg spiller gammelpols. / bjørn aksdal

IMG_2823 Foto Ingvil Skeie Ljones
Klikk på bildet for stor versjon. Foto: Ingvil Skeie Ljones

The primary concern is not to play nicely and cleanly, but to get the dancers out on the floor and give them good dance rhythm.

The folk music from Røros is music for everyday use, to be danced to. When I listen to old recordings of fiddlers born in the 1880s and 1890s, I feel that it is “playing for dance” that is expressed in their way of fiddling. The primary concern is not to play nicely and cleanly, but to get the dancers out on the floor and give them good dance rhythm. The pols’s energy and drive should appeal to the dancer, and the intensity must be maintained in order to keep the dance going. The gammelpolser are especially well suited to create energy on the dance floor, since these tunes have the most depth and draw in them. I have chosen an assortment of gammelpolser that I think have the wildness and power that is necessary to make for good dance. Several of them have not been previously recorded.
/ tron

IMG_2945 Foto Ingvil Skeie Ljones
Klikk på bildet for stor versjon. Foto: Ingvil Skeie Ljones

Gammelpols

In the folk music milieu in the Røros district, one often encounters terms like gammellek or gammelpols when fiddlers play the really old, good pols tunes, and all connoisseurs of Røros music nod appreciatively when the fiddler announces that he will be playing a gammelpols. One expects something special. But what is really hiding behind this term?
There exist clear opinions among fiddlers in this country about what is old and what is new within traditional music. And it has been this way for a long time. In the same way, there exist clear opinions about what is local and what is foreign. Right from the oldest sources, except for during parts of the heyday of concert fiddling, “local” and “old” have usually represented something positive, while “foreign” and “new” have represented something less admirable. In the Røros district these value norms are reflected in the popular terminology when one characterizes the different types of pols.
As a rule, in the folk music and folk dance milieu in Røros one operates with three main types of polser: gammellek, skitlek, and svensklek. The ranking is here entirely clear. The oldest and most locally coloured polser, gammellekene, are clearly considered to be the best and most valuable. Then follow the so-called skitleker. These tunes can be both local and of a certain age, but lack the gammelleker’s strong stylistic local character, which also allows fiddlers outside the district to play these tunes with a certain validity. Finally we find that which is considered by many to be the lowest category, svensklekene, which have often been imported from Sweden in more recent times, i.e. over the course of the last half of the 1800s or in the beginning of the 1900s. Here we find both masurka tunes and hamboer, but also a good deal of Swedish polska tunes with a slightly newer quality. Several of these tunes may nevertheless have come to the Røros area in as early as the beginning of the 1800s, if not even earlier.
In the Røros district the term lek (tune) has, historically speaking, almost exclusively been used to describe pols melodies as a synonym for slått (tune), and if one is going to perform a pols one usually says that one will be playing a lek. If one plays other tunes one usually says that one will be playing a reinlender, a vals, a bruremarsj, etc. But does this therefore mean that the terms gammelpols and gammellek are completely synonymous?
Among the oldest and most characteristic pols tunes, gammellekene, there exists a special group of polser that, particularly in Brekken and in the eastern parts of Røros, has given rise to the term gammelpols. As their most important distinguishing characteristic, these pols tunes start with a pause, usually an eighth note pause, or, more rarely, a quarter note pause. This is a distinctive feature that has created some problems, especially for the less experienced dancers, who often perceive the first note as an upbeat and consequently start the dance on the fiddler’s second beat. Locally this is usually called to dance “next to” the rhythm, i.e. on the side of, or outside the fiddler’s rhythm. Some also say that one dances against the rhythm. When one knows that the rørospols is often played with both asymmetrical rhythm and special accents one understands that this could easily create big problems in the communication with the dancers.

tron_foto Ingvil Skeie Ljones
Klikk på bildet for stor versjon. Foto: Ingvil Skeie Ljones
In addition to the delayed opening, another important distinctive feature of the gammelpolser is that the bow stroke on the third beat in the phrase’s last measure is tied together with the first beat in the opening measure of the next phrase or in the repeat. This occurs in many of the gammelpolser, but certainly not in all.
Because the terms gammelpols and gammellek are to a large extent used interchangeably and can nevertheless often contain different elements, many people have begun to use the term toerpols to characterize the group of polser that start on the second beat, i.e. the gammelpolser in Brekken and several other places in the Røros district. The polser that begin on the first beat, i.e. on a full measure, are correspondingly called enerpols. In that way one may differentiate terms that refer to presumed age and terms that describe two different and clearly defined character types of the pols. This differentiation becomes even more important when we know that there also exist melodies of the same type as the toerpols both in Sweden, first and foremost in Jämtland and in Dalarna (polska), and in other Norwegian districts. But in both Valdres and Northwestern Norway, where examples of springar or springdans that start on the second beat can be found in older sources, this part of the tune tradition has disappeared in recent times.
In her dissertation on the second beat in pols playing in the Røros area (Rff-sentret 1994) Eva Hov concludes that the toerpols can in part be explained as a playing style, but at the same time there is something about the construction of the melody that causes some polser to always be played in toer form. The toer form is usually used with an older playing style, and usually on tunes with old-fashioned style features. Seen in such a way, the term gammelpols can perhaps still be justified. Hov means to have found clears signs that the toer form may have appeared in older times, in the encounter between the German and Polish concepts of rhythm, which, historically speaking, are two different ways of interpreting the rhythm in triple metre. The Polish concept of rhythm has shorter notes in the beginning and longer notes at the end of the measure (decelerating rhythm), and it starts directly on the melody, without an upbeat, and has a so-called feminine cadence with a half note as the final note on the second and third beats. Some also call this masurka rhythm. The German concept of rhythm has the longest notes at the beginning of the measure (accelerating rhythm), often an upbeat on the third beat, and a masculine cadence with a half note on the first and second beats of the final measure. This concept of rhythm can with a reasonable degree of certainty be characterized as waltz rhythm.
If we then turn back to the Røros district and the gammelpols, there is no doubt that it is in precisely this category of tunes that we find many of the best and most distinctive polser. In Brekken a lot of these tunes can be traced back to great fiddlers and tune sources like Henning Trøen (1834–1917) and Post-Anders Sjøvold (1883–1975), in addition to the Elvens and the fiddlers in Martavolden by lake Aursunden (Myrmo, Ingerbrigtsvold). All the same, no one can be so strongly linked to the gammelpols both in Brekken and in large parts of the Røros district as Henning Trøen, who must have been an excellent fiddler with a very rich and old repertoire. He is also supposedly the last fiddler in the district who played halling tunes for dance.
Among experienced pols dancers, the gammelpolser are the high point at the dance parties. When these polser after Henning Trøen and others are played, the truly great dancers get to show what they’re worth, and nearly float over the dance floor to the intense, powerful, and riveting fiddle playing of Tron Westberg and others. But as many dancers have said to me: there is something special about Tron’s playing, both when he plays alone and with Magne (Haugom). Then it is often magical!

Tron Westberg
In 1999 landskappleik (Norway’s annual national folk music competition) was in Oppdal, and for the first time, finals were to be held in the A class for regular fiddle and Hardanger fiddle with the three best participants from the ordinary kappleik. The three who qualified from the class for regular fiddle were Tron Westberg, and Leif Inge Schjølberg and Øystein Ovrum Rudi from Gudbrandsdal. As expected, Tron had chosen a gammelpols from the district as one of the tunes for the finals. But a hum went through the crowded hall in Oppdal when it was announced that Tron’s second tune was the setesdalsgangar Nordafjells, the most wellknown of the rammeslåtter on nedstilt or gorrlaus bass tuning.
Arne Fredriksen from Etnisk musikklubb wrote the following about what took place: “With his driving fiddling, Tron Steffen Westberg has a distinctive ability to bring the hall to a boil. It has been said that everyone who experienced Tron’s interpretation of the tune Nordafjells during Landskappleiken in Oppdal in 1999 will probably remember this performance for the rest of their lives.” This is absolutely no exaggeration! I was present as a judge and was therefore sitting right up against the stage at the judges’ table. When Tron started playing Nordafjells I felt a chill run down my spine, and I got tears in my eyes from the emotional and riveting playing. And today, a whole 13 or 14 years later, a chill still runs down my spine when I think back on this experience. The applause that broke loose after the performance of the tune was so powerful that it can best be likened to an F-16 plane breaking the sound barrier.
This is what is so special about Tron Westberg, he has that little extra something that one is seized by, whether one dances or listens to his fiddle playing: an unwavering sense of style, traditional, technically consistent, but above all emotional. This is where it is right to use a term like “artistic nature”. And just to have said it: he won the finals in Oppdal in 1999 and as a result got his first royal trophy.
Tron Westberg (b. 1968) comes from the Brekken district close to the Swedish border, about 30 kilometres northeast of Røros. In 1978 he enrolled in one of Annar Gjelten’s fiddle classes, and Gjelten consequently became his first teacher. As time went on he learned a lot from the older members of Brekken spellmannslag, and perhaps first and foremost from Jørgen Tamnes (1915–2000). He later learned a great deal from Harald Gullikstad (b. 1939). In addition, he has always listened a lot to older recordings of fiddlers from the district.
Tron is a versatile fiddler who during his student days in Bø, from 1990 to 1993, also learned to play Hardanger fiddle. He became particularly fascinated by Telemark fiddling and the playing of Bjarne Herrefoss. He also listened a great deal to the playing of Torleiv H. Bjørgum, who had a power that was better suited to many of the old Setesdal tunes, including Nordafjells.
But it is in the traditional fiddle music from the Røros district, and especially from Brekken, that Tron Westberg has his heart and his musical roots. He stands solidly anchored in the old tune tradition after Henning Trøen, Post-Anders, and other older sources. At the same time, he stands as one of the country’s very best fiddle players, with a large audience that will be delighted to get their hands on a CD on which Tron Westberg plays gammelpols. / Bjørn Aksdal