Denne interessen førte til at jeg etterhvert også meldte meg inn i Brekken spellmannslag. Etter endt skolegang på Røros, bestemte jeg meg så for å studere folkemusikken på høgskole og universitetsnivå. Når jeg har vært ute og studert folkemusikk, er det alltid folkemusikken på Røros som har vært fordypningsfeltet, og særlig forskjeller mellom ulike tradisjoner og mellom forskjellige spellmenn. Nettopp særpreget og stilforskjellene i slåttemusikken, mellom ulike spellmenn og de forskjellige bygdene på Røros, er en av hovedtankene bak denne plata.
Rørosområdet er et av de rikeste tradisjonsområdene innen folkemusikk i Norge. Som følge av gruvedriften som startet på midten av 1600tallet, ble Røros raskt en stor by i datidens målestokk. Rørosområde opplevde i så måte tilflytting fra ulike steder rundt omkring, noe som førte til at området ble en smeltedigel for språk og kultur. Hit kom arbeidere fra hele Norden, og brakte sin musikk og sine tradisjoner med seg. Alt dette har med tid og stunder smeltet sammen til det som i dag utgjør tradisjonsmusikken på Røros. I den harde hverdagen som fjellbønder og gruvearbeidere opplevde, fikk dansen og musikken en særskilt plass i innbyggernes liv. Den ble et viktig middel for hygge, samkvem og avkobling. Det er særlig 1800tallet som regnes som gullalderen for folkemusikken på Røros. Kan hende var det også da musikken sto høyest i kurs? 
Her finner man de spellmenn som har satt de dypeste avtrykkene i folkemusikkhistorien i dette området. Man kan nevne spellmenn som SmedJens, Sulhusgubben, Ellev Holm og Henning Trøen, som alle har satt sitt preg på folkemusikken i Røros området og vært sentrale for utviklingen av forskjellige tradisjonslinjer.
Hva som var så spesielt med disse spellmennene er vanskelig å gi noe eksakt svar på, siden vi som lever i dag aldri har hørt de spille. De er også for gamle til at de kunne ha spilt inn slåtter på noen form for båndopptaker. Kanskje er også dette med på å gjøre de ekstra mystiske og gi de dem legendariske statusen som de har i dag? Det virker i alle fall som at hver enkelt spellmann har stått for noe eget.  De har hatt noe i spillet sitt som har skilt dem fra hverandre, og disse forskjellene har også har blitt satt pris på av miljøet rundt. Sulhusgubben skulle være mer kunstnerisk i spillet og folk kunne sitte bare og høre på ham før de kastet seg ut på dansegulvet. SmedJens hadde en utrolig renhet og teknikk i spillet som nesten grenset mot det som den gang var regnet som moderne musikk. Henning Trøen hadde villskapen i lekene, og kunne «rive» de til gangs. Og Ellev Holm hadde et kraftfullt og godt  dansespill hvor «Ljøen» kunne høres nesten en halv mil. Akkurat dette med Ljø, er noe som for meg synes interessant. Det er et ord som forteller om lyden i fela, men også om klangen. Ljø kan oversettes med ljom. Og på mange måter er det fortsatt ljøen etter disse spellmennene vi har i musikken vår på Røros i dag. Disse markante skikkelsene, fra 1800tallets
folkemusikk, klinger enda i både våre minner og i vår musikk. Kanskje kan man si at musikken som spilles i dag på mange måter er ljøen av alle tidligere spellmenn som har håndtert denne musikken, påvirket den og gitt av seg selv til den, slik Johan Falkberget skrev om polsen Storhurven; «Denne polsdans er nok ikke av èn mann, men av hundre!». Røros er i dag kjent langt utover landets grenser for sin folkemusikk, og det er særlig den særmerkte Rørospolsen som har fått stor status. Slåttene på Røros kalles ofte for leker, og å gå på dans ble kalt for å gå på lek. I tidligere tider var hverken kommunikasjon eller infrastruktur like enkelt som i dag. Kontakten mellom spelle menn var begrenset, og ulike spillestiler ble knyttet til enkelte spellemenn og ulike bygder. Dette har på mange måter resultert i et stort mangfold av slåttevariasjoner og særtrekk rundt omkring i Rørosområdet. Begrepet stil vil i denne  sammenhengen tilsvare den særmerkede måten en spillemann spiller på og som er med på å skille han fra andre spellemenn. Eksempler på spesielle elementer innen en spellemanns særmerkede stil kan være strøkmønstre, rytmefigurer, tonalitet og takt. Dagens situasjon med spellemannslag  og sterke enkeltutøvere har ført til at variasjonen i forskjellige spillestiler og leker ikke lenger har den posisjonen de tidligere hadde.

Jeg ønsker med denne innspillinga å presentere litt av de ulike stilartene innen folkemusikken på Røros og hvordan jeg har tolket dem. Ingen av lekene jeg spiller er noen eksakt  etterligning av spellmenn,og er heller ikke forsøk på det. Men jeg har hentet inspirasjon hos mange, og valgt å benytte meg av stilelementer jeg selv mener er viktige å ha med når man spiller lekene. Ellers må det sies at dette er min måte å spille slåttene på, og slik jeg valgte å gjøre det akkurat denne dagen. Jeg vil også understreke at ingen av formene på disse lekene på noen som helst måte er noen fasit. Jeg varierer selv mye når jeg spiller disse slåttene og kan like gjerne benytte meg av andre versjoner etter andre spellmenn om jeg noen ganger føler for det. Jeg ser ofte på lekene som en historie som skal gjenfortelles. Historien kan variere litt fra gang til gang, men essensen må være den samme. Jeg tenker ofte at det er selve formidlingen av historien og følelsene man putter inn i fortellingen som er selve sjelen i musikken.